Farg tre i kvar rute

Farg tre i kvar rute

Det er torsdag, og jeg sitter på en restaurant sammen med en kollega og hennes datter. Vi har nettopp bestilt Kebab Mix når vakttelefonen ringer. I den andre enden beklager asylsøkeren fra Syria forstyrrelsen, og sier at det haster litt.

Jeg spør hva det gjelder, og hun svarer at hun trenger hjelp med å oversette en setning fra norsk til arabisk. Overrasket spør jeg om det var et brev fra UDI eller advokaten. Hvordan kan denne setningen være så viktig at kvinnen må ringe til vakttelefonen?

Ali, sønnen hennes på seks år, har nettopp begynt i første klasse. Etter snart to år i en norsk barnehage, går han endelig på skole. Han snakker flytende norsk, og nå får han hjemmelekser. Å gjøre lekser er den beste delen av dagen, for da kan han stolt vise mamma og pappa at han er skoleflink.

Setningen som trenger oversettelse har ingenting med UDI eller advokaten å gjøre. Sønnen har fått lekser, og hun prøver å hjelpe ham med å løse en oppgave.

"Glem UDI, det er ikke viktig nå", sier kvinnen alvorlig: "Jeg prøver å hjelpe Ali med hjemmelekser, og jeg har prøvd både ordbok og Google Translate for å forstå hva setningen betyr, uten å lykkes".

Etter flere forsøk på å forstå hva hun prøver å si, avtaler vi at hun sender meg en sms-melding med setningen. Etter et øyeblikk får jeg følgende melding: "Farg tre i kvar rute". Umiddelbart ringer jeg tilbake til moren, og forklarer hva setningen betyr, og gir henne ros for at hun hjelper sønnen med oppgaver i et språk hun knapt forstår.

Glad men samtidig litt desperat i stemmen, takker moren for hjelpen og sier noe jeg aldri kommer til å glemme: "Lubna, hva betyr livet hvis jeg ikke kan stille opp for sønnen min i slike stunder? Jeg må prøve å normalisere vår situasjon så mye som mulig; jeg ønsker ikke å oppleve at Ali vil føle seg mindre verdt".

Kebabmiddagen den ettermiddagen vil sitte lenge i tankene mine. Et par dager senere, avtaler jeg med samme kollega fra Kebabrestauranten å hente meg på jobben, for jeg er på flyttefot og har verken bil eller hus. Jeg skal på overnattingsbesøk hos henne.

Klokka er snart seks, og det begynner å bli mørkt. Hun kommer kjørende med sine to barn. Bilen stopper, og hun hopper fra sjåførsetet til passasjersetet. Veldig fornøyd, spør jeg henne om hun synes jeg kjører så pass bra at hun vil sitte i passasjersetet og nyte en kul kjøretur. Hun ler, og sier: "Lubna, du vet at du er en elendig sjåfør", og fortsetter: "Jeg må bare bruke disse ti minuttene på vei hjem til å hjelpe Martine med hjemmeleksene sine. Jeg rakk ikke det tidligere, for jeg har jobbet overtid, og må få det gjort før middagen er klar".

Jeg gir også kollegaen min ros for effektiviteten, og sier at hun er en flott mor. Stolt sier hun: "Hva gjør vi ikke for barna våre?". Hun har utstråling i øynene, og den samme gleden i stemmen som asylsøkerens.

Rørt, tenker jeg at mødre i hele verden er usedvanlig like, med samme forutsetninger og behov. Uansett livssituasjon, økonomisk tilstand eller kulturell bakgrunn, så er verdiene i Vesten tilsvarende de i Østen. Ali og Martine er også svært like, med samme behov for trygghet og følelse av at de blir fulgt opp. Kulturer eller personer, vi er veldig like. Bare med små forskjeller.

 
 
66 69 60 08
73 18 61 00
37 16 25 00
61 16 24 60
40 67 54 22
70 00 96 90
45 96 89 73
69 89 90 40
47 93 84 00
47 87 60 60
48 84 93 00
Daglig leder:
Hallstein Saunes
hallstein@linkmottak.no
+ 47 48 89 85 48

Styreleder:
Morten Jørgensen
jorgensen@linkmottak.no
+ 47 95 94 09 95
LINK AS
Postboks 527
4665 Kristiansand

ORG.NR. 880 403 982
Følg oss
KONTAKT DRIFTSOPERATØR
Vi støtter
KONTAKT VÅRE MOTTAK