Gullglimt

Hverdagen i mottak kan være overveldende. Jeg har en time igjen av arbeidsdagen min. Oppgaven som bosettingansvarlig har tatt dagen min, og dagen har vært overveldende. Jeg kan ikke annet enn bare stirre ut av vinduet, men jeg smiler fortsatt. Dagen har vært spesiell. Veldig spesiell.

To uker tilbake i tid: En ny beboer ankommer mottaket. Dawit kan vi kalle han. Velkomstinformasjon, smil, kartlegging av livet i hjemlandet: Språk? Utdanning? Jobb? Annen kompetanse? Ønsker? Informasjon om skoletilbud, viktigheten av å lære norsk. Alt det obligatoriske. Om enn litt ulik fra person til person, men likevel temmelig lik.

"Æhhmmm, I'm sorry, but can I ask you a question?" "Of course you can, that's why I'm here!"

Så forteller Dawit: "Jeg har vært i fengsel i mitt hjemland de siste tre årene, det skjedde veldig plutselig, så vi fikk ikke lagt en plan (vi = jeg og konen min). Jeg har ikke hørt fra familien min på tre år, jeg har ikke hørt noe om de heller. Før nå. Nå har jeg hørt et rykte om at det var to barn på et annet mottak (i 2010) som hadde to av mine navn. Dawit Kibreab. Vet at det er vanlige navn, men kanskje..." Det henger i luften.

"Kan du gjøre noe?»

Vi avtaler at jeg skal gjøre det jeg kan, og han skal komme tilbake neste dag.

Han kommer neste dag, ser på meg, smiler forsiktig et av sine «unnskyld at jeg forstyrrer - smil». Lurer så inderlig på om ryktene stemmer, om familien hans virkelig er i live...

Hva skal jeg si? Hvordan ser jeg ut, er pokerfjeset på plass? Kan det intense blikket fange opp at hjertet mitt slår kollbøtte av oppstemthet, samtidig som hodet sier «skjul det, skjul det»?

Hvorfor? Fordi jeg har funnet ut at de er i Norge, konen og tre små barn er i Norge, de lever og har det bra. Men de er fortsatt uvitende om at de snart vil få et sjokk, at faren som de trodde var død, er i Norge. Jeg kan ikke si noe på dette tidspunktet, fordi jeg må ha kontakt med konen først. Flyktningkonsulenten i kommunen jobber med det. Han skal ringe meg når han er sammen med henne. Han er ikke det i dag. Ikke i morgen heller.

Jeg ser at Dawit forstår at jeg vet mer enn jeg kan si. Jeg lover å sende melding når jeg har informasjon til han. Han lurer på om familien sin er i live, men han vil ikke sette meg i vanskeligheter med å stille for mange spørsmål. Vekslingen mellom å tenke at jeg har dårlige nyheter (og derfor ikke vil gi de enda), og at jeg har funnet familien, er svært tydelig. Bunnløs redsel, grensesprengende glede…

På vei ut døren snur han seg, smiler til meg, takker for hjelpen, og sier at han håper så inderlig at barna lever. Jeg tar meg i å lure på om jeg hadde evnet å ta hensyn til en saksbehandler i en slik situasjon. Han kommer inn igjen: «Jeg gir deg selvfølgelig lov til å videreformidle alt du trenger fra min profil».

Tre dager går, så ringer flyktningkonsulenten. «Jeg er i bilen sammen med konen, barna er i barnehage. Hvordan skal vi gjøre dette? Hun tror ikke det er mannen. Mannen er død. Det har hun mottatt bevis for. De kom, tok alle mennene, drepte alle». Vi tenker noen sekunder, «…alt du trenger fra min profil». Jeg sender et bilde over telefonen. Hører hylet i bilen. Ord er overflødige...

Hun spør svakt om hun kan ringe han, ber om telefonnummeret. Vi blir enige om at jeg skal ringe og spørre om dette er greit. Informere litt, men hvordan informere om slikt?

Dawit spør, flere ganger må han spørre; tre barn, to barn. Ja hun var 1 måned på vei når han ble arrestert. Visste det ikke da. Han har tre barn. Han vet det ikke……

«Hallo Solvi, how are you? Are you okay?» Jeg hopper over alle høflighetsfraser, kan ikke bruke tid på å svare på hvordan JEG har det nå. «You have to listen to me now..."

"Konen din er i Norge, barna dine også, alle har det bra. De vil snakke med deg. Kan jeg sende nummeret ditt?» Hører hulket, og hører et svakt «of course….». Bruker ikke mer tid nå, dette er ikke min tid, det er ikke jeg som skal snakke. Vi legger på. Jeg overleverer nummeret.

15 minutt senere banker det på kontorvinduet. Har jeg noensinne sett et slikt smil før? Våte kinn, skjelvende hender og takknemlighetsfraser. Jeg skjønner fort at dette ikke er tiden for å forklare at jeg bare er en brikke i systemet, at systemet har fungert. Det er heller ikke tiden for å prate om hvordan prosessen blir nå. Dette er tiden for å smile, la tårene renne, høre, lytte, nyte å få være en brikke i et slikt levende system….

«Dawit, I have a house, you have to come and live with us», hadde konen sagt. Troen har vært der hele tiden, håpet fant veien, kjærligheten er størst...

 
 
Styreleder:
Morten Jørgensen
jorgensen@linkmottak.no
+ 47 95 94 09 95
73 18 61 00
61 16 24 60
70 00 96 90
45 96 89 73
69 89 90 40
47 93 84 00
47 87 60 60
48 84 93 00
Daglig leder:
Hallstein Saunes
hallstein@linkmottak.no
+ 47 48 89 85 48
LINK AS
Postboks 527
4665 Kristiansand

ORG.NR. 880 403 982
Følg oss
KONTAKT DRIFTSOPERATØR
Vi støtter
KONTAKT VÅRE MOTTAK