Kosmopolitiske Volda

----------------------------------------------

Mange kommer hit til bygda for å studere. Et fåtall blir igjen. Noen kommer hit av helt andre grunner. For tre år siden åpnet asyl-mottaket i kommunen. I dag håper 120 mennesker på å f�� bli. Vi møtte to av dem.

André Eiksund, daglig leder på Volda Asylmottak, tar oss imot på kontoret. På skrivebordet står Vimpelen til Volda kommune side om side med verden, representert ved en globus. Mottaket er desentralisert og asylsøkerne bor på syv ulike steder i kommunen. Eiksund sier denne ordningen gjør det enklere for lokalbefolkningen å bli kjent med asylsøkerne som enkeltindivider og slik skape god innvirkning på integreringen. Vi får to navn og to telefonnummer. Den ene snakker norsk, den andre engelsk. Begge har sagt seg villige til å bli intervjuet. Jamal kommer fra Somalia, mens Bahar er eldste datter i en familie fra Afghanistan. Vi ringer og avtaler tid.

Drømmen om en fremtid

En smilende Jamal åpner døren og viser oss opp i andre etasje. Han bor i et kollektiv midt i sentrum. Huset er gammelt og innredet i hybelstil. Det står rengjøringsmidler overalt. Jamal sier de vasker stuen og kjøkkenet med gulv hver dag. Kanskje det er derfor vi blir bedt om ikke å ta av oss skoene. Da vi likevel gjør det, insisterer han på at vi må ta dem på igjen. Han inviterer oss ned i hver vår sofa, mens han tar den tredje, mellom kjøleskapene. Vi sier ja takk til kaffe. Han tar en melkekartong ut av en av stuens kjøleskap og forsvinner ut på kjøkkenet. Snart er han tilbake med to kopper. Kaffen er søt og med masse melk. Det smaker godt.

Jamal kom til Norge for snart to år siden. Når vi spør hvor gammel han er, teller han på fingrene og kommer frem til at han er født i 1978. Vi regner ut at han må være 33 år. Med ivrige øyne forteller han om hjemlandet. Et Somalia der borgerkrig, tørke og sult har ført landet ut i katastrofetilstand. Om sin egen bakgrunn sier han lite, men vi får med oss at broren ble skutt like etter at Jamal flyktet. Moren er nå hans eneste slektning, men han vet ikke om hun fremdeles er i live. Han bytter samtaleemne. Gledelig forteller han om den fine ordningen høyskolen og asylmottaket har tilbudt ham. I høst startet han å studere religion, livssyn og etikk ved høyskolen. Om han får oppholdstillatelse vil han fullføre en bachelor. Ved siden av tryggheten Norge og Volda gir, er utdanning det aller beste ved å bo her sier han. Alt er bra med Volda. Folk er åpne og hyggelige.

- Volda har alle typer folk, både lokalbefolkning, studenter, innvandrere og asylsøkere. Volda er kosmopolitisk, et sted der folk med ulike bakgrunner lever sammen og setter pris på hva det tilfører samfunnet, sier han entusiastisk. I mellomtiden titter nok en beboer inn i stuen.

Jamal har noen spøkefulle historier på lur.

- Været i Norge er kaldt. Jeg har en kamerat som har funnet en god grunn til hvorfor Gud har gjort det slik. På ferie er nordmenn veldig avkledde, spesielt på stranden. De er alt for glade i å få sol på kroppen. Hadde det vært et varmere klima i Norge, ville nordmenn trolig gått nakne hele tiden, sier han og slår seg på låret.

I samme øyeblikk går en beboer kun iført en håndduk rundt livet gjennom stuen og forsvinner inn på kjøkkenet.

Fra verdens verste til verdens beste land for kvinner

Bahar og moren tar imot oss med store smil. Vi tar plass i den koselige sofa-kroken i huset på den velstelte campingplassen. Et brett med kaffekopper, en sukkerskål og sjokolade kommer på bordet. For omtrent to år siden endte familien opp i Norge. Det tok mellom to og tre måneder fra de flyktet fra Afghanistan til de sto på norsk jord for første gang. De ble smuglet under kasser i lastebiler og i bagasjerom på personbiler. De ble innesperret i trange rom med andre mennesker. Familien vandret i 15 timer daglig om natten over fjellene til Tyrkia, ble satt på havet i en overfylt gummibåt uten los, og endte opp i Hellas. Det kommer et snufs fra den andre sofaen og vi blir oppmerk-somme på morens våte ansikt. Hun sier "unnskyld, unnskyld" og finner en serviett. Vi gir dem tid. Bahar vil fortelle. En menneskesmugler fikk dem til et sted i Skandinavia. De vet ikke hvor. En båttur senere stod de på kaien i Bergen.

- For første gang møtte vi myndigheter som var snille mot oss.

Det regner. Bahars far kommer inn gjennom hagedøren og setter seg på gulvet rett innenfor. Han tar seg en kaffepause fra sitt frivillige vedlikeholds-arbeid på campingplassen. Han sitter med bena i kors og titter ut, før han smiler til oss med sitt flotte gebiss. I Afghanistan er det et markert klasse-samfunn. De fattige i byen er underdanige de rike i åsene. En rik eldre mann ønsket å gifte seg med Bahar. Da var hun 15 år. Faren sa nei. De kom og hentet ham. Etter fire dager med tortur, fikk de ham tilbake. Da stod én tann igjen. Det blir hentet flere servietter. Vi spør om livet i Volda, for å komme tilbake på det egentlige temaet.

Skolen trekkes frem som det aller beste. I Afghanistan gikk Bahar aldri på skole, og da de kom til Norge var det ingen i familien som kunne verken lese eller skrive. Mens de venter på svar på behandlingen av søknaden går Bahar og hennes to yngre søsken på skole, der de har fått mange norske venner. På fritiden er det også nok å gjøre. Bahar spiller både volleyball og fotball, men basket er favoritten. Som afghansk kvinne var livet et helt annet. Afghanistan regnes i dag som verdens farligste land for kvinner (undersøkelse av Trust-Law). Vold, elendig helsetilbud og fattigdom satt sammen med sosiale normer og den generelle frykten for krigshandlinger, gjør situasjonen farlig for alle, men spesielt for kvinner. Etter at de har kommet til Norge bruker ingen i familien lenger verken burka eller hijab. Faren vil de skal få være som nordmenn flest. Også i huset er ting endret. Faren mimer at han nå hjelper til med å vaske både klær og hus.

Tilbake på Eiksunds kontor forteller han at Bahar har vist et sterkt engasje-ment for kvinners rettigheter og ønsker å gjøre sitt for å sette fokus på kvinnenes posisjon i Afghanistan.

Familien skulle opprinnelig vært returnert til Hellas fordi de ble registrert som flyktninger der. De hadde derfor ikke rett til å søke asyl i Norge. Men Norge har også stoppet tilbakesendingen av flyktninger til Hellas grunnet landets ekstremt antihumane asylpolitikk. Familien fikk derfor likevel søke. Nå må de vente og håpe på det beste.

Eiksund mener den vellykkede integreringen av mange av asylsøkerne er positivt, selv om det gode miljøet gjør en mulig utsendelse enda vanskeligere. At mange må dra fra Volda etter et år eller to gjør ikke grunnen noe mindre til å gi dem en god tid når de likevel er her og venter. At Volda er blitt et flerkulturelt og åpent samfunn er en udelt bra ting avslutter han.

Kaja Skatvedt og Jan Åge Sundnes

 
 
Styreleder:
Morten Jørgensen
jorgensen@linkmottak.no
+ 47 95 94 09 95
73 18 61 00
61 16 24 60
70 00 96 90
45 96 89 73
69 89 90 40
47 93 84 00
47 87 60 60
48 84 93 00
Daglig leder:
Hallstein Saunes
hallstein@linkmottak.no
+ 47 48 89 85 48
LINK AS
Postboks 527
4665 Kristiansand

ORG.NR. 880 403 982
Følg oss
KONTAKT DRIFTSOPERATØR
Vi støtter
KONTAKT VÅRE MOTTAK