Vi er én stor familie - siste dag som ansatt i Volda

Vi er én stor familie - siste dag som ansatt i Volda

Det er Volda, og jeg sitter på kontoret mitt og har nettopp pakket restene av mine dokumenter og private ting. Jeg har sagt opp jobben ved Volda statlige mottak, og skal flytte til Bø i Telemark. Følelsene rundt flyttingen er ambiva-lente, men beslutningen tatt og flyttingen skjer i løpet av noen dager. Dagen på jobb er preget av en trist og ubehagelig stemning. Men vi åpner kontoret for beboerne om ikke så lenge, så jeg må skjerpe meg og møte asylsøkerne med et smil og en hjelpsom holdning.

De første asylsøkerne kommer inn. Noen spør om det er noe nytt fra UDI, og et par bosettingsklare lurer på om de har fått en kommune. Det er en vanlig dag på kontoret. Plutselig kommer en beboer fra Eritrea inn på kontoret mitt. Han er en rolig og tenksom person, og sier lite. Han ser lenge på meg. Jeg spør om det er noe jeg kan hjelpe med, men han svarer med et spørsmål: "Går det bra med deg?" Jeg ser vekk fra ham og sier at jo, det går fint. Jeg er litt utilpass, og han spør igjen: "Er du sikker på at det går bra, Lubna?" Jeg klarer ikke å holde masken, og tårene bare renner. Jeg trenger et minutt på å samle meg igjen, og ber om unnskyldning med en gang. Jeg forklarer at det er en litt spesiell periode, og at jeg føler det er trist å forlate Volda. Samtidig får jeg veldig dårlig samvittighet for den uprofesjonelle oppførselen min. Hvor langt kan vi gå i å være vennlige med og involvere asylsøkerne i våre private liv? Hvordan blir jeg oppfattet nå? Etiske spørsmål strømmer inn i hodet mitt, og jeg klarer etter hvert å tørke vekk tårene.

"Vi har våre dårlige dager", sier han rolig. "Ja, men jeg skal ikke klage til deg. Det skal heller være omvendt. Mine problemer er ingenting sammenlignet med dine", sier jeg. "Lubna, dine problemer er store for deg, og mine er store for meg", svarer han. Han fortsetter med flere visdomsord mens jeg tenker på hvor surrealistisk denne settingen er: Vi sitter på kontoret som symboliserer det norske systemet. Et bord skiller oss; jeg er en representant av systemet, og han er en asylsøker som er avhengig av dette systemet. For en liten stund føltes det som om bordet er vekk, og vi sitter på samme side.

Det å jobbe på et mottak er en opplevelse full av kontraster og motsetninger. Man møter folk fra ulike bakgrunner og livssituasjoner. Noen er analfabeter, og andre har høyere utdanning. Men én ting har de til felles: Asylsøkere er vanlige folk med uvanlige problemer som ønsker et nytt liv og en bedre framtid i Norge. Jeg avslutter mine to år som informasjons- og bosettings-ansvarlig med en stor kunnskap og bred kompetanse. Det er fra asylsøkerne jeg har lært mest; deres historier, mot og optimisme har gitt meg perspektiv på livet. I løpet av disse to årene har jeg truffet mange personer som har påvirket livet mitt på en eller annen måte. Aller mest barna og ungdommene som har hatt en røff start på livet, og som blir tvunget til å bli voksne for tidlig.

Mottaksansatte blir utfordret til å balansere mellom å forvalte mottaks-systemet på en ordentlig måte, samtidig som de må se asylsøkerne som individer med en spesiell historie i bagasjen. Situasjonen i den arabiske verden og andre steder medfører at asylstrømmen kommer til å fortsette til Europa. Norge kommer til å motta flere asylsøkere og flyktninger, og noen få heldige vil ende opp som norske borgere. Livet til mange begynner likevel på et mottak, og det er avgjørende at informasjonen som blir tatt og erfaringene som blir samlet er så lærerike og positive som mulig.

Tilbake til kontoret i Volda og min siste arbeidsdag: To irakiske menn kommer inn p�� mitt kontor mot slutten av dagen. Den ene er en irakisk-arabisk asylsøker, og den andre en bosatt irakisk kurder. De to ble kjent med hverandre på mottaket. I dagens Irak ville de to være fiender. Men her, i Norge, er de bestevenner. De ser at jeg er litt lei meg, og spør hvordan det går. For å unngå flere tåreepisoder, forklarer jeg hvorfor jeg er trist. Begge bruker den neste halv timen på å forsikre meg om at alt kommer til å gå bra med meg, og at jeg kommer til å lykkes på det nye stedet og få det helt fint. Jeg setter pris på fine ord, og takker for sympatien. Den ene svarer, nesten retorisk: "Lubna, er vi ikke én stor familie?" Jo, tenker jeg, det er vi, på en veldig merkelig og spesiell måte.

 
 
66 69 60 08
73 18 61 00
37 16 25 00
61 16 24 60
40 67 54 22
70 00 96 90
45 96 89 73
69 89 90 40
47 93 84 00
47 87 60 60
48 84 93 00
Daglig leder:
Hallstein Saunes
hallstein@linkmottak.no
+ 47 48 89 85 48

Styreleder:
Morten Jørgensen
jorgensen@linkmottak.no
+ 47 95 94 09 95
LINK AS
Postboks 527
4665 Kristiansand

ORG.NR. 880 403 982
Følg oss
KONTAKT DRIFTSOPERATØR
Vi støtter
KONTAKT VÅRE MOTTAK