Om Volda mottak

Gullglimt

Hverdagen i mottak kan være overveldende. Jeg har en time igjen av arbeidsdagen min. Oppgaven som bosettingansvarlig har tatt dagen min, og dagen har vært overveldende. Jeg kan ikke annet enn bare stirre ut av vinduet, men jeg smiler fortsatt. Dagen har vært spesiell. Veldig spesiell.

To uker tilbake i tid: En ny beboer ankommer mottaket. Dawit kan vi kalle han. Velkomstinformasjon, smil, kartlegging av livet i hjemlandet: Språk? Utdanning? Jobb? Annen kompetanse? Ønsker? Informasjon om skoletilbud, viktigheten av å lære norsk. Alt det obligatoriske. Om enn litt ulik fra person til person, men likevel temmelig lik.

"Æhhmmm, I'm sorry, but can I ask you a question?" "Of course you can, that's why I'm here!"

Så forteller Dawit: "Jeg har vært i fengsel i mitt hjemland de siste tre årene, det skjedde veldig plutselig, så vi fikk ikke lagt en plan (vi = jeg og konen min). Jeg har ikke hørt fra familien min på tre år, jeg har ikke hørt noe om de heller. Før nå. Nå har jeg hørt et rykte om at det var to barn på et annet mottak (i 2010) som hadde to av mine navn. Dawit Kibreab. Vet at det er vanlige navn, men kanskje..." Det henger i luften.

"Kan du gjøre noe?»

Vi avtaler at jeg skal gjøre det jeg kan, og han skal komme tilbake neste dag.

Han kommer neste dag, ser på meg, smiler forsiktig et av sine «unnskyld at jeg forstyrrer - smil». Lurer så inderlig på om ryktene stemmer, om familien hans virkelig er i live...

Hva skal jeg si? Hvordan ser jeg ut, er pokerfjeset på plass? Kan det intense blikket fange opp at hjertet mitt slår kollbøtte av oppstemthet, samtidig som hodet sier «skjul det, skjul det»?

Hvorfor? Fordi jeg har funnet ut at de er i Norge, konen og tre små barn er i Norge, de lever og har det bra. Men de er fortsatt uvitende om at de snart vil få et sjokk, at faren som de trodde var død, er i Norge. Jeg kan ikke si noe på dette tidspunktet, fordi jeg må ha kontakt med konen først. Flyktningkonsulenten i kommunen jobber med det. Han skal ringe meg når han er sammen med henne. Han er ikke det i dag. Ikke i morgen heller.

Jeg ser at Dawit forstår at jeg vet mer enn jeg kan si. Jeg lover å sende melding når jeg har informasjon til han. Han lurer på om familien sin er i live, men han vil ikke sette meg i vanskeligheter med å stille for mange spørsmål. Vekslingen mellom å tenke at jeg har dårlige nyheter (og derfor ikke vil gi de enda), og at jeg har funnet familien, er svært tydelig. Bunnløs redsel, grensesprengende glede…

På vei ut døren snur han seg, smiler til meg, takker for hjelpen, og sier at han håper så inderlig at barna lever. Jeg tar meg i å lure på om jeg hadde evnet å ta hensyn til en saksbehandler i en slik situasjon. Han kommer inn igjen: «Jeg gir deg selvfølgelig lov til å videreformidle alt du trenger fra min profil».

Tre dager går, så ringer flyktningkonsulenten. «Jeg er i bilen sammen med konen, barna er i barnehage. Hvordan skal vi gjøre dette? Hun tror ikke det er mannen. Mannen er død. Det har hun mottatt bevis for. De kom, tok alle mennene, drepte alle». Vi tenker noen sekunder, «…alt du trenger fra min profil». Jeg sender et bilde over telefonen. Hører hylet i bilen. Ord er overflødige...

Hun spør svakt om hun kan ringe han, ber om telefonnummeret. Vi blir enige om at jeg skal ringe og spørre om dette er greit. Informere litt, men hvordan informere om slikt?

Dawit spør, flere ganger må han spørre; tre barn, to barn. Ja hun var 1 måned på vei når han ble arrestert. Visste det ikke da. Han har tre barn. Han vet det ikke……

«Hallo Solvi, how are you? Are you okay?» Jeg hopper over alle høflighetsfraser, kan ikke bruke tid på å svare på hvordan JEG har det nå. «You have to listen to me now..."

"Konen din er i Norge, barna dine også, alle har det bra. De vil snakke med deg. Kan jeg sende nummeret ditt?» Hører hulket, og hører et svakt «of course….». Bruker ikke mer tid nå, dette er ikke min tid, det er ikke jeg som skal snakke. Vi legger på. Jeg overleverer nummeret.

15 minutt senere banker det på kontorvinduet. Har jeg noensinne sett et slikt smil før? Våte kinn, skjelvende hender og takknemlighetsfraser. Jeg skjønner fort at dette ikke er tiden for å forklare at jeg bare er en brikke i systemet, at systemet har fungert. Det er heller ikke tiden for å prate om hvordan prosessen blir nå. Dette er tiden for å smile, la tårene renne, høre, lytte, nyte å få være en brikke i et slikt levende system….

«Dawit, I have a house, you have to come and live with us», hadde konen sagt. Troen har vært der hele tiden, håpet fant veien, kjærligheten er størst...

Kontraster i hverdagen

For de fleste er det en vanlig vinterferie, eller vanlig uke, for oss i Volda er den spesiell. Vi vil huske denne ferien. Det vil våre kjære kollegaer i Ulsteinvik også, men i andre enden av skalaen……

I går fikk vi gitt verdens beste beskjed til en afghansk familie som har vært i Volda i snart 3 år. Aldri har mottaksleder blitt kysset så mye, aldri har vi hatt slike gledeshyl på kontoret. Eritreere, somaliere, afghanere, kurdere,  alle sto i gratulasjonskø.

Mor måtte sitte, far spratt fra den ene til den andre. Den eldste jenta bare hylte, mens småsøsknene sto og smilte litt forvirret. Vi lot tårene renne. Profesjonalitet. Tja. Vi blir ofte spurt om vi tar med jobben hjem. Som regel går dette greit. I går var jobben med hjem. Samtlige gikk til sengs med et smil om munnen. 

I dag er smilet mindre, vi tenker på Nora. Vi tenker på fiolinen som ligger på kontoret i Ulsteinvik, vi tenker på hun som titter bort på fiolinen. Vi prøver å sende solskinn herfra.

Julegaver til beboere i Volda

Vi ansatte på Volda mottak hadde ekstra store smil en dag sent i november. Hør bare: Vi fikk en veldig trivelig telefon fra en barnehageansatt i Stryn. De ønsket å ha oss med på et førjulsprosjekt i barnehagen. Prosjektet gikk ut på at alle barna skulle finne en leike hjemme som de ikke brukte lenger, men som fortsatt var i orden (viktig at det var ordentlig!). Så fikk de utdelt hver sin dag i desember, hvor den som hadde dag skulle ta med seg sin leike, og fortelle de andre barna hvorfor han/hun ville gi denne leiken fra seg til et barn som ikke får så mange julegaver. De snakket litt om ulike grunner til at noen ikke får. Deretter pakket de den fint inn, satt på merkelapp med kjønn+alder, og la i nissesekken. Nissesekken blir fraktet hit av en trivelig julenisse/trailersjåfør tidlig neste uke. TIPS til andre mottak, dette MÅ da vel vær et bra prosjekt i flere barnehager?!

GOD JUL

Vi er én stor familie - siste dag som ansatt i Volda

Det er Volda, og jeg sitter på kontoret mitt og har nettopp pakket restene av mine dokumenter og private ting. Jeg har sagt opp jobben ved Volda statlige mottak, og skal flytte til Bø i Telemark. Følelsene rundt flyttingen er ambiva-lente, men beslutningen tatt og flyttingen skjer i løpet av noen dager. Dagen på jobb er preget av en trist og ubehagelig stemning. Men vi åpner kontoret for beboerne om ikke så lenge, så jeg må skjerpe meg og møte asylsøkerne med et smil og en hjelpsom holdning.

De første asylsøkerne kommer inn. Noen spør om det er noe nytt fra UDI, og et par bosettingsklare lurer på om de har fått en kommune. Det er en vanlig dag på kontoret. Plutselig kommer en beboer fra Eritrea inn på kontoret mitt. Han er en rolig og tenksom person, og sier lite. Han ser lenge på meg. Jeg spør om det er noe jeg kan hjelpe med, men han svarer med et spørsmål: "Går det bra med deg?" Jeg ser vekk fra ham og sier at jo, det går fint. Jeg er litt utilpass, og han spør igjen: "Er du sikker på at det går bra, Lubna?" Jeg klarer ikke å holde masken, og tårene bare renner. Jeg trenger et minutt på å samle meg igjen, og ber om unnskyldning med en gang. Jeg forklarer at det er en litt spesiell periode, og at jeg føler det er trist å forlate Volda. Samtidig får jeg veldig dårlig samvittighet for den uprofesjonelle oppførselen min. Hvor langt kan vi gå i å være vennlige med og involvere asylsøkerne i våre private liv? Hvordan blir jeg oppfattet nå? Etiske spørsmål strømmer inn i hodet mitt, og jeg klarer etter hvert å tørke vekk tårene.

"Vi har våre dårlige dager", sier han rolig. "Ja, men jeg skal ikke klage til deg. Det skal heller være omvendt. Mine problemer er ingenting sammenlignet med dine", sier jeg. "Lubna, dine problemer er store for deg, og mine er store for meg", svarer han. Han fortsetter med flere visdomsord mens jeg tenker på hvor surrealistisk denne settingen er: Vi sitter på kontoret som symboliserer det norske systemet. Et bord skiller oss; jeg er en representant av systemet, og han er en asylsøker som er avhengig av dette systemet.  For en liten stund føltes det som om bordet er vekk, og vi sitter på samme side.

Det å jobbe på et mottak er en opplevelse full av kontraster og motsetninger. Man møter folk fra ulike bakgrunner og livssituasjoner. Noen er analfabeter, og andre har høyere utdanning. Men én ting har de til felles: Asylsøkere er vanlige folk med uvanlige problemer som ønsker et nytt liv og en bedre framtid i Norge. Jeg avslutter mine to år som informasjons- og bosettings-ansvarlig med en stor kunnskap og bred kompetanse. Det er fra asylsøkerne jeg har lært mest; deres historier, mot og optimisme har gitt meg perspektiv på livet. I løpet av disse to årene har jeg truffet mange personer som har påvirket livet mitt på en eller annen måte. Aller mest barna og ungdommene som har hatt en røff start på livet, og som blir tvunget til å bli voksne for tidlig.

Mottaksansatte blir utfordret til å balansere mellom å forvalte mottaks-systemet på en ordentlig måte, samtidig som de må se asylsøkerne som individer med en spesiell historie i bagasjen. Situasjonen i den arabiske verden og andre steder medfører at asylstrømmen kommer til å fortsette til Europa. Norge kommer til å motta flere asylsøkere og flyktninger, og noen få heldige vil ende opp som norske borgere. Livet til mange begynner likevel på et mottak, og det er avgjørende at informasjonen som blir tatt og erfaringene som blir samlet er så lærerike og positive som mulig.

Tilbake til kontoret i Volda og min siste arbeidsdag: To irakiske menn kommer inn på mitt kontor mot slutten av dagen. Den ene er en irakisk-arabisk asylsøker, og den andre en bosatt irakisk kurder. De to ble kjent med hverandre på mottaket. I dagens Irak ville de to være fiender. Men her, i Norge, er de bestevenner. De ser at jeg er litt lei meg, og spør hvordan det går. For å unngå flere tåreepisoder, forklarer jeg hvorfor jeg er trist. Begge bruker den neste halv timen på å forsikre meg om at alt kommer til å gå bra med meg, og at jeg kommer til å lykkes på det nye stedet og få det helt fint. Jeg setter pris på fine ord, og takker for sympatien. Den ene svarer, nesten retorisk: "Lubna, er vi ikke én stor familie?"  Jo, tenker jeg, det er vi, på en veldig merkelig og spesiell måte.

Asylsøkere debuterer som studenter ved Høgskulen i Volda

To av våre asylsøkere har nylig begynt å mingle rundt med andre inter-nasjonale studenter ved Høgskulen i Volda. Begge går på kurset "Religion in Norway - past and present", og deltar på forelesninger hver uke. Opplæringen går i høstsemesteret og avsluttes med to oppgaver og en muntlig eksamen. Målet med kurset er å gi studentene innblikk i og kunnskap om utviklingen av rollen til religionen i det norske samfunnet, fra innføringen av kristendom i middelalderen til det flerkulturelle samfunn i dag.

Dette er første gang at våre asylsøkere får mulighet til å oppleve studentlivet i Volda, og prosjektet er etter initiativ av Asbjørn Simonnes, professor ved Høgskulen som selv underviser i dette kurset. Han har engasjert seg i livet til asylsøkerne i Volda og hatt kontakt med flere av våre beboere siden mottaket ble etablert. Mottaksleder har også lenge jobbet med å få asylsøkere inn i miljøet på Høgskulen. Han mener at dette er et positivt tiltak både for asylsøkerne, studentene, og lokalsamfunnet i Volda.

De første som får delta på kurset er to unge menn, en fra Afghanistan og en fra Somalia. Begge snakker flytende engelsk og har utdanning fra før. De ferske studentene setter pris på initiativet og synes det er flott å oppleve hvordan det er å være student i Norge. Afghanske Wais mener at det å være med på denne type kurs vil redusere usikkerheten i forhold til asylsøkere i Norge, og håper at flere beboere vil kunne få tilbud om studieplass ved Høgskulen i Volda: "Når vi går på kurs sammen med andre studenter og viser lidenskap for kunnskap, vil nordmenn innse at vi faktisk er interessert i det samme som dem, og det er å lære og å lykkes", sier han.

Wais er en av flere asylsøkere som er ressurssterke og har en imponerende CV. Han har kunnskap om historie, kultur og filosofi, og liker å lese tyske bøker. Mens han venter på svar fra UDI, deltar han på aktiviteter i regi av mottaket, og går på norskopplæring. Når Wais er på Høgskulen som student, forsvinner han lett i studentmengden. Han passer inn, både utseendesmessig og kunnskapsmessig. Ingen vil "mistenke" ham et øyeblikk for å være en asylsøker som mest sannsynlig en dag må returnere til Afghanistan.

Og så kan man diskutere hvor stor tilgang asylsøkere skal få av det norske samfunnet. Skal de få lov til å studere mens de venter på vedtaket fra UDI, eller skal de heller bli sittende hjemme uten noe form for utfordringer? Andre vil mene at det å gå på universitetet kan være et vellykket returtiltak. Mens noen vil tenke at Norge er altfor naiv når det gjelder asylpolitikken, så vil flere spekulere i at landet er altfor streng i sin politikk.

Uansett hvilke meninger man har om dette, så føler studentasylsøkerne våre at de har fått en unik opplevelse som de ikke tar for gitt og som de setter stor pris på.

Farg tre i kvar rute

  

Det er torsdag, og jeg sitter på en restaurant sammen med en kollega og hennes datter. Vi har nettopp bestilt Kebab Mix når vakttelefonen ringer. I den andre enden beklager asylsøkeren fra Syria forstyrrelsen, og sier at det haster litt.

Jeg spør hva det gjelder, og hun svarer at hun trenger hjelp med å oversette en setning fra norsk til arabisk. Overrasket spør jeg om det var et brev fra UDI eller advokaten. Hvordan kan denne setningen være så viktig at kvinnen må ringe til vakttelefonen?

Ali, sønnen hennes på seks år, har nettopp begynt i første klasse. Etter snart to år i en norsk barnehage, går han endelig på skole. Han snakker flytende norsk, og nå får han hjemmelekser. Å gjøre lekser er den beste delen av dagen, for da kan han stolt vise mamma og pappa at han er skoleflink.

Setningen som trenger oversettelse har ingenting med UDI eller advokaten å gjøre. Sønnen har fått lekser, og hun prøver å hjelpe ham med å løse en oppgave.

"Glem UDI, det er ikke viktig nå", sier kvinnen alvorlig: "Jeg prøver å hjelpe Ali med hjemmelekser, og jeg har prøvd både ordbok og Google Translate for å forstå hva setningen betyr, uten å lykkes".

Etter flere forsøk på å forstå hva hun prøver å si, avtaler vi at hun sender meg en sms-melding med setningen. Etter et øyeblikk får jeg følgende melding: "Farg tre i kvar rute". Umiddelbart ringer jeg tilbake til moren, og forklarer hva setningen betyr, og gir henne ros for at hun hjelper sønnen med oppgaver i et språk hun knapt forstår.

Glad men samtidig litt desperat i stemmen, takker moren for hjelpen og sier noe jeg aldri kommer til å glemme: "Lubna, hva betyr livet hvis jeg ikke kan stille opp for sønnen min i slike stunder? Jeg må prøve å normalisere vår situasjon så mye som mulig; jeg ønsker ikke å oppleve at Ali vil føle seg mindre verdt". 

Kebabmiddagen den ettermiddagen vil sitte lenge i tankene mine. Et par dager senere, avtaler jeg med samme kollega fra Kebabrestauranten å hente meg på jobben, for jeg er på flyttefot og har verken bil eller hus. Jeg skal på overnattingsbesøk hos henne.

Klokka er snart seks, og det begynner å bli mørkt. Hun kommer kjørende med sine to barn. Bilen stopper, og hun hopper fra sjåførsetet til passasjersetet. Veldig fornøyd, spør jeg henne om hun synes jeg kjører så pass bra at hun vil sitte i passasjersetet og nyte en kul kjøretur. Hun ler, og sier: "Lubna, du vet at du er en elendig sjåfør", og fortsetter: "Jeg må bare bruke disse ti minuttene på vei hjem til å hjelpe Martine med hjemmeleksene sine. Jeg rakk ikke det tidligere, for jeg har jobbet overtid, og må få det gjort før middagen er klar".

Jeg gir også kollegaen min ros for effektiviteten, og sier at hun er en flott mor. Stolt sier hun: "Hva gjør vi ikke for barna våre?". Hun har utstråling i øynene, og den samme gleden i stemmen som asylsøkerens.  

Rørt, tenker jeg at mødre i hele verden er usedvanlig like, med samme forutsetninger og behov. Uansett livssituasjon, økonomisk tilstand eller kulturell bakgrunn, så er verdiene i Vesten tilsvarende de i Østen. Ali og Martine er også svært like, med samme behov for trygghet og følelse av at de blir fulgt opp. Kulturer eller personer, vi er veldig like. Bare med små forskjeller.

Kosmopolitiske Volda

Nedenfor kan du lese en artikkel skrevet av to journaliststudenter ved Høgskulen i Volda; den handler om to av våre asylsøkere, den ene en mann fra Somalia, og den andre ei jente fra Afghanistan.

----------------------------------------------

Mange kommer hit til bygda for å studere. Et fåtall blir igjen. Noen kommer hit av helt andre grunner. For tre år siden åpnet asyl-mottaket i kommunen. I dag håper 120 mennesker på å få bli. Vi møtte to av dem.

André Eiksund, daglig leder på Volda Asylmottak, tar oss imot på kontoret. På skrivebordet står Vimpelen til Volda kommune side om side med verden, representert ved en globus. Mottaket er desentralisert og asylsøkerne bor på syv ulike steder i kommunen. Eiksund sier denne ordningen gjør det enklere for lokalbefolkningen å bli kjent med asylsøkerne som enkeltindivider og slik skape god innvirkning på integreringen. Vi får to navn og to telefonnummer. Den ene snakker norsk, den andre engelsk. Begge har sagt seg villige til å bli intervjuet. Jamal kommer fra Somalia, mens Bahar er eldste datter i en familie fra Afghanistan. Vi ringer og avtaler tid.

Drømmen om en fremtid

En smilende Jamal åpner døren og viser oss opp i andre etasje. Han bor i et kollektiv midt i sentrum. Huset er gammelt og innredet i hybelstil. Det står rengjøringsmidler overalt. Jamal sier de vasker stuen og kjøkkenet med gulv hver dag. Kanskje det er derfor vi blir bedt om ikke å ta av oss skoene. Da vi likevel gjør det, insisterer han på at vi må ta dem på igjen. Han inviterer oss ned i hver vår sofa, mens han tar den tredje, mellom kjøleskapene. Vi sier ja takk til kaffe. Han tar en melkekartong ut av en av stuens kjøleskap og forsvinner ut på kjøkkenet. Snart er han tilbake med to kopper. Kaffen er søt og med masse melk. Det smaker godt.

Jamal kom til Norge for snart to år siden. Når vi spør hvor gammel han er, teller han på fingrene og kommer frem til at han er født i 1978. Vi regner ut at han må være 33 år. Med ivrige øyne forteller han om hjemlandet. Et Somalia der borgerkrig, tørke og sult har ført landet ut i katastrofetilstand. Om sin egen bakgrunn sier han lite, men vi får med oss at broren ble skutt like etter at Jamal flyktet. Moren er nå hans eneste slektning, men han vet ikke om hun fremdeles er i live. Han bytter samtaleemne. Gledelig forteller han om den fine ordningen høyskolen og asylmottaket har tilbudt ham. I høst startet han å studere religion, livssyn og etikk ved høyskolen. Om han får oppholdstillatelse vil han fullføre en bachelor. Ved siden av tryggheten Norge og Volda gir, er utdanning det aller beste ved å bo her sier han. Alt er bra med Volda. Folk er åpne og hyggelige.

- Volda har alle typer folk, både lokalbefolkning, studenter, innvandrere og asylsøkere. Volda er kosmopolitisk, et sted der folk med ulike bakgrunner lever sammen og setter pris på hva det tilfører samfunnet, sier han entusiastisk. I mellomtiden titter nok en beboer inn i stuen.

Jamal har noen spøkefulle historier på lur.

- Været i Norge er kaldt. Jeg har en kamerat som har funnet en god grunn til hvorfor Gud har gjort det slik. På ferie er nordmenn veldig avkledde, spesielt på stranden. De er alt for glade i å få sol på kroppen. Hadde det vært et varmere klima i Norge, ville nordmenn trolig gått nakne hele tiden, sier han og slår seg på låret.

I samme øyeblikk går en beboer kun iført en håndduk rundt livet gjennom stuen og forsvinner inn på kjøkkenet.

Fra verdens verste til verdens beste land for kvinner

Bahar og moren tar imot oss med store smil. Vi tar plass i den koselige sofa-kroken i huset på den velstelte campingplassen. Et brett med kaffekopper, en sukkerskål og sjokolade kommer på bordet. For omtrent to år siden endte familien opp i Norge. Det tok mellom to og tre måneder fra de flyktet fra Afghanistan til de sto på norsk jord for første gang. De ble smuglet under kasser i lastebiler og i bagasjerom på personbiler. De ble innesperret i trange rom med andre mennesker. Familien vandret i 15 timer daglig om natten over fjellene til Tyrkia, ble satt på havet i en overfylt gummibåt uten los, og endte opp i Hellas. Det kommer et snufs fra den andre sofaen og vi blir oppmerk-somme på morens våte ansikt. Hun sier "unnskyld, unnskyld" og finner en serviett. Vi gir dem tid. Bahar vil fortelle. En menneskesmugler fikk dem til et sted i Skandinavia. De vet ikke hvor. En båttur senere stod de på kaien i Bergen.

- For første gang møtte vi myndigheter som var snille mot oss.

Det regner. Bahars far kommer inn gjennom hagedøren og setter seg på gulvet rett innenfor. Han tar seg en kaffepause fra sitt frivillige vedlikeholds-arbeid på campingplassen. Han sitter med bena i kors og titter ut, før han smiler til oss med sitt flotte gebiss. I Afghanistan er det et markert klasse-samfunn. De fattige i byen er underdanige de rike i åsene. En rik eldre mann ønsket å gifte seg med Bahar. Da var hun 15 år. Faren sa nei. De kom og hentet ham. Etter fire dager med tortur, fikk de ham tilbake. Da stod én tann igjen. Det blir hentet flere servietter. Vi spør om livet i Volda, for å komme tilbake på det egentlige temaet.

Skolen trekkes frem som det aller beste. I Afghanistan gikk Bahar aldri på skole, og da de kom til Norge var det ingen i familien som kunne verken lese eller skrive. Mens de venter på svar på behandlingen av søknaden går Bahar og hennes to yngre søsken på skole, der de har fått mange norske venner. På fritiden er det også nok å gjøre. Bahar spiller både volleyball og fotball, men basket er favoritten. Som afghansk kvinne var livet et helt annet. Afghanistan regnes i dag som verdens farligste land for kvinner (undersøkelse av Trust-Law). Vold, elendig helsetilbud og fattigdom satt sammen med sosiale normer og den generelle frykten for krigshandlinger, gjør situasjonen farlig for alle, men spesielt for kvinner. Etter at de har kommet til Norge bruker ingen i familien lenger verken burka eller hijab. Faren vil de skal få være som nordmenn flest. Også i huset er ting endret. Faren mimer at han nå hjelper til med å vaske både klær og hus.

Tilbake på Eiksunds kontor forteller han at Bahar har vist et sterkt engasje-ment for kvinners rettigheter og ønsker å gjøre sitt for å sette fokus på kvinnenes posisjon i Afghanistan.

Familien skulle opprinnelig vært returnert til Hellas fordi de ble registrert som flyktninger der. De hadde derfor ikke rett til å søke asyl i Norge. Men Norge har også stoppet tilbakesendingen av flyktninger til Hellas grunnet landets ekstremt antihumane asylpolitikk. Familien fikk derfor likevel søke. Nå må de vente og håpe på det beste.

Eiksund mener den vellykkede integreringen av mange av asylsøkerne er positivt, selv om det gode miljøet gjør en mulig utsendelse enda vanskeligere.  At mange må dra fra Volda etter et år eller to gjør ikke grunnen noe mindre til å gi dem en god tid når de likevel er her og venter.  At Volda er blitt et flerkulturelt og åpent samfunn er en udelt bra ting avslutter han.

Kaja Skatvedt og Jan Åge Sundnes

Til topps med Abid Raja

  

I samarbeid med Volda Venstre og Austefjord idrettslag, inviterte Volda mottak til en fjelltur forrige søndag med advokat og venstremann Abid Raja. Temaet for fjellturen var "friluftsliv som en del av norsk kulturforståelse". Asylsøkere fra ulike land møtte Abid Raja, og sammen gikk de en fjelltur til Vesle Eidskyrkja (1243 moh).

Det var både asylsøkere og nordmenn som gikk på toppen av Eidskyrkja. De aller fleste klarte å gå helt opp til topps. Det var en fin og hyggelig stemning på fjellturen, der alle gikk sammen opp mot toppen. Farge, religion og etnisitet hadde ingen betydning; der, i naturen, dreide det seg om å være et individ på tur.

I august måned faster muslimer Ramadan, og da spiser og drikker de ikke i flere timer. Dette hindret ikke asylsøkerne i å ta turen til Vesle Eidskyrkja. Abid Raja fikk mulighet til å snakke med flere av asylsøkerne om deres opplevelse av Norge, og om hva de synes om den norske naturen.  

Besøket til Abid Raja har vært planlagt siden begynnelsen av juni, men ble aktualisert av hendelsene i Oslo og på Utøya. Gjennom turen ønsket vi å introdusere asylsøkerne til lokalsamfunnet, og forhåpentligvis bygge relasjoner mellom nordmenn og andre nasjoner. Mottaket ville også profilere sin fadderordning som sikter mot å etablere vennskap på tvers av kulturer og religioner. Vi mener at kulturforståelse og åpenhet er avgjørende for å redusere konflikter i et flerkulturelt samfunn.

NRK om fadderordningen på Volda mottak

Mottaket i Volda har siden 2010 jobbet med å etablere kontakt mellom asylsøkere og nordmenn gjennom en fadderordning. Målsetningen med ordningen er at asylsøkerne skal bli bedre integrert og inkludert i lokalsamfunnet i Volda, og at nordmenn skal bli bedre kjent med asylsøkerne.

Vi på mottaket mener at ordningen er med på å minske usikkerhet og skeptisisme rundt asylsøkerne. Dette er en flott mulighet for etniske nordmenn å bli bedre kjent med andre kulturer, samtidig som det kan være nyttig og interessant for asylsøkerne å ha norske venner.

NRK Møre og Romsdal har nylig laget en magasinsak om fadderordningen ved mottaket i Volda. Du kan høre magasinsaken på www.nrk.no.

Asylsøkerne sørger med Norge

Fredag 22. juli var dagen som forandret Norge. Landet som i mange år har utstrålt trygghet og fred, ble plutselig og uten forvarsel, rammet av terror; landet som tar imot tusenvis av asylsøkere som flykter fra terror og krig, ble angrepet på det mest ondskapsfulle. Bilder av ødeleggelser, kaos og blod i Oslo og Utøya har rystet hele befolkningen, og ikke minst asylsøkere på mottak i hele landet.

Beboere på mottak sørger med hele Norge. Ikke lenge etter at nyhetene om bombingen av regjeringskvartalet og skytingen på Utøya ble kjent, kontak-tet de ansatte på mottakene til Link AS asylsøkerne for å informere om det som hadde skjedd. Stemningen blant beboerne var preget av forvirring og usikkerhet: "Hvem kunne ha gjort dette?" "Hvorfor blir regjeringsbygningen bombet og uskyldige drept?".

De aller fleste asylsøkerne her i landet har flyktet fra krig, økonomiske vanskeligheter eller andre utfordringer i hjemlandet. Norge er sett på som ly; men nå blir de vitner til at terror har ingen grenser.

"Først kom sjokket, og så redselen for hva slags konsekvenser dette ville ha for landet. Blir det store forandringer i Norge, eller er det bare et én gangs tilfelle ?", spør en somalisk asylsøker. "I likhet med alle, har vi fulgt med på nyhetene, og vi gråt sammen med det norske folket. Norge har ikke fortjent dette", sier han.

Tidlig på lørdagsmorgenen står asylsøkerne og hele Norge opp til sjokk-nyheten om at minst 80 personer har blitt drept av en etnisk norsk mann. Bilder og skrekkhistorier fra åstedet viser etter hvert grusomheten og forferdeligheten fra fredag; et resultat av én manns horrible handlinger.

De ansatte hadde tett kontakt med asylsøkerne i helga og oppdaterte dem kontinuerlig. Alle er rystet, alle sørger. Rundt ti eritreiske beboere samlet seg i Volda på lørdags ettermiddag for å se på nyhetene. De er forskrekket over det de ser og hører på. Andre sitter rundt bordet ute i solen og diskuterer norsk politikk.

Ei afghansk jente på 16 år sier at noen av hennes norske klassekamerater kjenner flere ungdommer som har vært på Utøya. Hun synes det er tragisk, og sier noe vi alle er enige i: "Norske ungdommer er så hyggelige; de er Norges framtid. Det er urettferdig å drepe uskyldige, og denne morderen må fengsles for alltid", hun tar en liten pause, ser rundt seg og hvisker: "Vi alle er bare så lettet for at han ikke er muslim".